En 15-årig gutt døde på sykehus etter svikt ved helsehjelpen. Høyesterett kom til at guttens mor, som selv hadde funnet gutten død, hadde krav på erstatning fra staten for den psykiske skaden hun var blitt påført.
Saken gjelder retten til erstatning for økonomisk tap på grunn av psykisk skade som en mor ble påført da hennes sønn døde etter behandlingssvikt under sykehusopphold. (Et såkalt tredjemannstap).
Norsk pasientskadeerstatning hadde erkjent ansvar for barnets død. I tilknytning til morens sak, hadde staten erkjent at det forelå ansvarsgrunnlag, skade og faktisk årsakssammenheng. Problemstillingen i saken knyttet seg til den rettslige årsakssammenhengen – dvs. pårørendes krav på erstatning for psykisk skade som følge av nærståendes psykiske skade – ("sjokkskade –erstatning"). Spørsmålet var om denne skaden var så upåregnelig og fjern at den falt utenfor statens erstatningsansvar etter pasientskadeloven.
Høyesterett har tidligere vært meget restriktiv når det gjelder vern av sjokkskader. I henhold til tidligere rettspraksis måtte det foreligge en ekstraordinær skadehendelse som i særlig grad var egnet til å sjokkere. Førstevoterende (dommer Bårdsen) mente at tiden nå var inne til å foreta «en viss justering».
Høyesterett trekker særlig frem at psykiske skader i dag som utgangspunkt har samme erstatningsrettslige vern som fysiske skader, og at Høyesteretts strenge praksis står i et vanskelig forhold til prinsippet om at den ansvarlige må ta skadelidte som han eller hun er – også kalt sårbarhetsprinsippet.
Høyesterett konkluderer med at det ikke lenger bør stilles krav om at skadesituasjonen var helt ekstraordinær eller særlig gruoppvekkende, for å være erstatningsrettslig vernet.
Førstvoterende skriver også at man i omtalen av denne type skader bør endre terminologi:
«Jeg ser ikke bort fra at selve betegnelsen "sjokkskade", i stedet for "psykisk skade", har bidratt til å forsterke forestillingen om at vi her har å gjøre med et helt særegent erstatningsrettslig fenomen, mer eller mindre løsrevet fra den øvrige erstatningsretten. Det er i tilfellet uheldig, og taler for å forlate uttrykket "sjokkskade". At "sjokkskade", slik det benyttes i erstatningsretten, ikke har noen meningsfull medisinsk referanse, trekker i samme retning.»
Høyesterett kom enstemmig til at guttens mor, som selv hadde funnet gutten død, hadde krav på erstatning fra staten etter pasientskadeloven § 2 første ledd bokstav a for den psykiske skaden hun var blitt påført.